Norske politikere har bygget ned mulighetene til å forebygge radikalisering. Vi må ta lokale politiske grep i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme i ungdomsmiljøer.
Dette gjelder uavhengig av om disse holdningene er religiøst eller politisk motivert. Forskningen viser at det finnes en rekke risikofaktorer for radikalisering, blant annet lav sosioøkonomisk status og manglende integrering. Vi bruker ofte utdannelse, arbeid og sosioøkonomisk status som indikatorer for integrering, men integrering er først og fremst en følelse. En følelse av å tilhøre, og ikke minst bli verdsatt av, fellesskapet, og å være en akseptert del av en gruppe.
Tilhørighet viktig
Det å ha sterk tilknytning til det samfunnet man er en del av, er en viktig forebyggende faktor, ifølge terrorforsker Marc Sageman. Også Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt peker på at deltagelse i og tilknytning til et lokalsamfunn er viktige forebyggende faktorer. Informasjon om endringer, og da kanskje særlig når det gjelder personers forhold til religion og politiske forhold, kan være indikatorer på en voldelig radikalisering og gi grunn til nærmere undersøkelser.
Slik informasjon er avhengig av et nært og godt samarbeid i lokalsamfunnet, ifølge Nesser. Vi har mange eksempler på at ikke-lovpålagte lokale aktører som fritidsklubber, andre åpne møteplasser eller utekontakter er de blant viktigste forebyggingstiltakene, mens politi, barnevern eller andre instanser fungerer som spydspisser som kan intervenere når ungdom allerede har falt utenfor fellesskapet. Mot det Nesser kaller utskuddene og vandrerne, og mot de mer perifere deltagerne i et voldelig radikalt miljø, er andre forebyggende aktører vel så viktig som politiet.
«Fra å ha vært et foregangsland i Europa når det gjelder ungdomsarbeid, har Norge de siste to tiårene sakte men sikkert sakket akterut»
Hvis vi skal komme ekstremisme til livs, må vi se på hvordan vi kan redusere eller ta bort følelsen av utenforskap. Våre viktigste verktøy i dette arbeidet er inkludering og integrering. Det betyr å skape en følelse av å anerkjenne den helheten du er en del av, å anerkjenne at du kan være ulik mange andre i storsamfunnet, men at du likevel har en plass i et fellesskap. Vi må føle oss inkludert i en gruppe, gjerne i vårt lokalsamfunn. Vi må finne vår flokk, der vi blir akseptert og møter forståelse og raushet for den vi er, selv om vi ikke likner på en stereotypisk modell av et normalmenneske. Vi må føle tillit til at vi er gode nok, at det er plass til oss og at vi betyr like mye som alle andre.
Ungdomstiden er en fase preget av søken etter identitet, mening og fellesskap. Mange føler seg utilpass i allmennkulturelle miljøer, og søker etter tilhørighet andre steder. Alle vil vi bli sett og anerkjent, og dersom man ikke blir anerkjent av storsamfunnet eller av andre i sitt nære miljø, søker man naturlig nok ut. Vi må ha arenaer for inkludering, og vi må skape ungdomsmiljøer som gir rom for subkulturelle uttrykk og en mulighet til å møte spørsmål, aksept og nysgjerrighet.
Nedbygget forebygging
I Norge har vi god erfaring og lange tradisjoner for å skape arenaer for inkludering, og vi vet noe om hvilken politikk som fungerer når det gjelder å skape gode lokalsamfunn for ungdom. Vi har håndtert nynazisme og rasisme, rusbruk, mobbing og en rekke andre problemstillinger med både målrettede og generelle forebyggende strategier. På flere av disse feltene kan vi vise til relativt gode resultater. I det bildet skiller ikke radikalisering og ekstremistiske voldelige holdninger eller handlinger seg ut som et unikt fenomen.
Fra å ha vært et foregangsland i Europa når det gjelder ungdomsarbeid, har Norge de siste to tiårene sakte men sikkert sakket akterut, og forskjellene til våre naboland både når det gjelder rammevilkår og faglig kompetanse øker. I resten av Europa forventes det i dag en overgripende politikk på ungdomsfeltet, og de fleste landene har de siste årene utviklet politikk eller lovverk på statlig plan. De investerer i utdanning, forskning og kvalitetssikring på feltet. I dag sitter en gruppe nedsatt av EU-kommisjonen og jobber med kvalitetsstandarder og kvalitetsindikatorer for ungdomsarbeid, et arbeid som allerede har kommet langt i land som Irland, Island, Sverige, Finland og Estland. Dette er en debatt som glimrer med sitt fravær i Norge.
«Nesten 40 prosent av årsverkene i sektoren har forsvunnet.»
I arbeidet med å forebygge adferd vi opplever som problematisk, er det naturlig å rette oppmerksomheten mot de arenaene hvor du treffer mange unge mennesker, og hvor vi har en voksen tilstedeværelse som bidrar til påvirke holdninger og handlinger. I tillegg til venner og familie, er disse arenaene skolen, idretten (omtrent 60 prosent) og fritidsklubber/ungdomshus (omtrent 30 prosent), ifølge Ungdata 2013. Dette må utgjøre de sentrale beskyttelsesfaktorene i en forebyggingsstrategi. Men realiteten er at mye at dette arbeidet har litt bygget ned de siste tiårene. Det ikke-lovpålagte arbeidet med ungdom i kommunene, som fritidsklubber, utekontakter og ungdomsinformasjonstiltak, er ofte det første stedet rådmenn og lokalpolitikere skuler til når sparekniven trekkes ut av sliren.
Antallet fritidstilbud i kommunene har blitt redusert med omtrent 15 prosent siden årtusenskiftet, mens nesten 40 prosent av årsverkene i sektoren har forsvunnet. Det betyr at det er langt færre voksne til å se de ungdommene som trenger å bli sett. Det er dramatiske tall, og det kan virke som om vi har blitt numne av alle avisopplagene vi møter av ungdom som må slåss for få lov til å ha et trygt sted å møtes. Hadde vi systematisk bygget ned andre forebyggende tjenester i samme skala, tror jeg vi ville fått reaksjoner fra hele det politiske spekteret fra Holmås til Horne.
Må gripe inn tidlig Vi må styrke det forebyggende arbeidet vi har bygget ned, og sørge for at vi lokalt står godt rustet til å møte de utfordringene ungdom til enhver tid står overfor. Vi må nærme oss spørsmålet om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme slik vi møter andre utfordringer i ungdomsmiljøene, gjennom gode forebyggende tjenester tett på der ungdom er.
Vi må ha trygge nærmiljø der fritidsklubber, utekontakter, skole, politi, helsesøster, idrett, organisasjonsliv og barnevern samarbeider. Det finnes mange gode eksempler på arbeid i kommunene som fungerer godt, og mange eksempler på at dette arbeidet kan forbedres. Vi ser ikke det samme samarbeidet på nasjonalt plan, og ungdomsfeltet lider under et fravær av statlig politisk tenking.
«Det er ikke brosjyrer og veiledere som forebygger, det er det mennesker som gjør.»
I tillegg til forebygging, er tidlig intervensjon nødvendig. Vi må kunne gripe inn tidlig i et hendelsesforløp for å forhindre en uønsket utvikling. Det betyr at de forebyggende tjenestene må ha gode fagmiljøer å henvende seg til hvis de oppdager at ungdom utvikler seg i en bekymringsfull retning. Vi må også sørge for at vi har gode støttetjenester som politi og barnevern, som kan gripe inn når de lokale ressursene ikke strekker til. Vi må tenke helhetlig når vi griper inn i et ungt menneskes liv. Det holder ikke med innsats bare i skolen eller ungdomsklubben, vi må se på hele livssituasjonen til ungdom – familie, venner, skole og fritid – hvis vi skal ha et håp om å skape varig positiv endring. Det betyr en godt koordinert tverrfaglig innsats, i tett samarbeid med ungdom selv og deres nærmeste.
Invester i fremtiden Når regjeringen nå spytter friske prosjektkroner inn i arenaer hvor ungdom samles for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, er det sikkert med den beste hensikt. Samtidig møter de seg selv i døren, etter at kommunene i to tiår har bygget ned ungdomsarbeidet uten at storting eller regjering, uansett fargekombinasjon, har grepet inn.
Det er ikke brosjyrer og veiledere som forebygger, det er det mennesker som gjør. Det er når ungdommen møter sine lærere, ungdomsarbeidere eller trenere at de forebyggende grunnsteinene legges. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med brosjyrer og veiledere. Men radikalisering og voldelig ekstremisme har som så mye annet et sammensatt bakteppe, og hvis vi skal forebygge dette må også tilnærmingene være helhetlige.
«En inkluderende velferdsstat kan være det beste sikkerhetsnettet vi har mot ekstremisme.»
Gjennom å styrke det forebyggende arbeidet, ha virkemidler for tidlig intervensjon og tverrfaglig samarbeid, vil dette ikke bare styrke arbeidet med radikalisering og voldelig ekstremisme, men også skape en robust struktur som kan håndtere andre problemstillinger vi er opptatt av. Om dette er rus, psykisk helse, rasisme eller frafall i skolen, bør strukturen være den samme, selv om de individuelle virkemidlene kan være ulike.
En inkluderende velferdsstat kan være det beste sikkerhetsnettet vi har mot ekstremisme og en rekke andre problemer som har sitt fotfeste i utenforskapet. Hvis man føler at man lever i et samfunn hvor man blir sett, har like muligheter og føler seg som en del av et fellesskap, har dette større effekt enn noen brosjyre eller veileder noensinne vil kunne få.
(Manifest tidsskrift 09.12.14)